Toggo Ultrarock’s Radio Revenge

…how far is one guy willing to go to get a hit song on the radio?

Rockeartisten Toggo Ultrarock har gitt seg selv ett år på å få en hit med en av sine sanger på radio i USA. Underveis vil han blogge hver dag om hva han gjør av bestrebelser for å få dette til. Et særdeles spennende prosjekt, som jeg oppfordrer alle til å følge med på. RSS bloggen hans, og stay cool! 🙂

The best option is to do nothing

Yup, der sa kongressen “nope!” til redningspakken for å berge GM, Ford og Chrysler fra konkurs. Hvis den beslutningen står seg skal det bli spennende å se hva som skjer.

Jeg har i utgangspunktet tro på Darwins teori også i dette tilfellet, men en viss engstelse for hvilke globale ringvirkninger en slik konkurs vil føre med seg må det være lov å ha. Men, fakta er at de produserer biler som færre og færre vil ha til en kostnad som langt overstiger konkurrentenes. Derfor er det heller ikke lett å se at det å pøse inn milliarder av skattebetalerpenger i disse virksomhetene kan ha noe for seg. Analytikeren Marc Faber bak “The gloom, boom & doom report” mener at det beste myndighetene kan gjøre nå er å sitte på gjerdet og la markedet rule

En slik gigantkollaps kan kanskje heller føre noe godt med seg – på sikt. Jeg kommer for eksempel ikke til å savne de helvetes SUV’ene et DUGG! Kanskje mest pga all dobbelparkeringen de står for overalt hvor jeg prøver å finne p-plass til min normalstore bil. Miljømessig kan det også være tid for nye takter nå. Kanskje på tide å finne fram arbeidstegningene til el-biler igjen, det må da gå an å få snekret i hop slike som er minst like driftssikre, like billige å produsere, men atskillig mer driftsøkonomiske enn de bensin- og dieselbilene vi blir tilbudt i dag? Hadde bilfabrikkene bare turt å prøve tror jeg kundegrunnlaget ville vært der, også i dagens marked. Men, det er jo nettopp denne aversjonen mot endring som har ført disse bilfabrikantene dit de er i dag…

Det er derimot én, eller to, godsaker jeg ville ha bedt den store bilguden om å spare hvis konkursene slår inn. Den ene er naturligvis Chevrolet Corvette – om jeg noengang har hatt en barnetro så var det drømmen om å en gang kunne flise rundt i en Corvette. I tillegg vil det gjøre direkte vondt i bilhjertet om Chevrolets retro-utgave av Camaro legger inn årene samme år som de startet produksjonen. Alle de andre produktlinjene derimot, må gjerne overtas og skrotes av namsmannen for min del…Bakgrunnen for Corvette-drømmen: Einar Valsjøs fantastiske ’69 Corvette Mako Shark II som på 70-tallet hadde tilhold i en garasje i gata “mi”. Øverst: Corvette C6 fra 2008.

Yes, we can!!

Amerikanerne har holdt i hevd kunsten med retorikk i taler og debatter, det så vi senest et klassisk eksempel på da Barack Obama holdt sin fengende seierstale på tampen av demokratenes valgvake i Grant Park Chicago, Illinois.

I norsk sammenheng er dette noe som har gått i glemmeboken. Tranmæl skal ha vært en som behersket dette, Gerhardsen også – selv om han advarte mot retoriske taler og mente at det var i konstruktiv debatt politiske saker skulle løses. Et eksempel fra vår moderne tid er kanskje Carl I. Hagens taler fra FrP sine 1. mai-arrangement, men da skal en vel virkelig legge godviljen til…

Dermed våger jeg å påstå at det er flere tiår siden noen norsk politiker har begeistret velgermassene med sine talegaver alene.

Trond Giske hadde også merket seg hvordan Obama har fått med seg velgerne, og var ute i NrK Radio i morges og mente at man i norsk politikk gjerne kunne øve opp evnen til å snakke til både hode og hjerte, ikke bare hodet. En som ikke var like enig så jeg på NrK Nyheter senere på dagen, han var fra instututt for lingvistikk og retorikk og mente derimot at en Obama-tale på norsk ville blitt oppfattet som merkelig og rart…

(se forøvrig talen på norsk her og se om du er enig…)

Eeeyh, DET sa man om rocketekster i et par tiår også, men se nå? Med tanke på stigende politikerforakt og synkende valgdeltakelse, hva har det nå å si om pansjis’ene syns det blir litt rart da? Nei, takke meg til engasjerende og retoriske innlegg fra norske politikere. Såh, hvem tror vi blir først ut?

…og til denne bloggs ene faste leser, get well soon! 🙂

Spennende valg?

Det er duket for en spennende valgvake i morgen natt, da vi vil se om vi får en historisk første afroamerikansk president på andre sia av “dammen”, eller om det blir en som sklir mer inn i rekkene…

IMG_1021-e

Canon 20D, Manhattan, New York, USA

Alle nasjonale meningsmålinger siden tidlig oktober viser seier til Obama, men som alltid – det er de reelle stemmene som teller. Det er tilogmed vært kjørt meningsmålinger i Europa, med en massiv overvekt for Obama (han burde overveie å foreslå innlemming av Europa som den 53. staten om han blir president…)
De siste dagene har det vært flere interessante programmer på norsk og svensk TV som har tatt for seg stemningen i flere deler av USA fra sist valg til nå, samt valgkampanjen(e) til både Obama og McCain. Skal en måle ut fra hvordan valgkampanjene deres er skjøttet er det vel ingen tvil om at Obama virker å ha god kontroll på både organisering, utføring og funding, mens McCain-kampanjen i praksis gikk konk underveis pga både dårlig styring og manglende funding. Om dette er direkte overførbart til hvordan de vil styre landet er vel ikke sikkert – men en kan jo gjøre seg noen refleksjoner. Til McCains forsvar skal sies at han kvittet seg med staben, begynte å fly landet rundt alene med billigbilletter på ordinære rutefly, for å bli møtt av kampanjemedarbeidere på stedet som kjørte ham rundt til valgmøter i privatbilene sine – inntil han fikk fart på pengeinnsamlingen igjen – så man kan vel ikke akkurat kalle ham en “quitter”.
Et annet interessant innslag så jeg på svensk TV i går, hvor de bl.a. gikk tilbake og intervjuet et upper middleclass-par som drev egen forretning, et utsalg for iskrem og annet munngodt. Hun var 62 og han var 75 år gammel, begge jobbet fortsatt fulltid. Hun hadde alltid stemt demokratisk, mens han som var litt mer “old-school religious right-winger” (iflg seg sjøl) hadde stemt Bush de to siste gangene og var nå klar for McCain. TV-teamet hadde intervjuet disse både for 8 år siden, og 3 mnd siden, og nå fulgte de opp med et nytt intervju. På disse 3 månedene hadde imidlertid fruen skiftet kandidat, fra Obama til McCain. Begrunnelse? De kjørte alltid hver sin bil til jobb (merk; felles hjem og garasje, samme arbeidssted, ingen barn i barnehage…), men nå hadde altså bensinprisene steget så markant at hun valgte å stemme på den som kunne fikse dette. Og av de to kandidatene var det kun McCain som hadde lovet å bore etter mer olje…
Nå er det en del bileiere i “landet uten fortau”, og hvis de nå begynner å tenke sånn alle sammen kan det jo bli en mer spennende stemmetelling enn meningsmålingene skulle tyde på kanskje. Well, om to dager har vi fasiten – i og med at jeg ikke sjøl kan stemme der borte får jeg håpe Nils stemmer rett… 🙂
…og til denne bloggs ene faste leser, get well soon! 🙂