Toggo Ultrarock’s Radio Revenge

…how far is one guy willing to go to get a hit song on the radio?

Rockeartisten Toggo Ultrarock har gitt seg selv ett år på å få en hit med en av sine sanger på radio i USA. Underveis vil han blogge hver dag om hva han gjør av bestrebelser for å få dette til. Et særdeles spennende prosjekt, som jeg oppfordrer alle til å følge med på. RSS bloggen hans, og stay cool! 🙂

Toggo Ultrarock Concert In Trondheim, Norway

Dette er en doku-musikkvideo av min kompis Toggo Ultrarocks konsert m 2 ukers forutgående forberedelser inklusive, da han gjestet gamlelandet og hjembyen Trondheim rundt jule-/nyttårstider. Min gode venn Geir Johansen var kameramann, regissør, klipper og produksjonsansvarlig for videoen. Som en liten kuriositet (affal for meg) kan nevnes at jeg var hjelpekameramann og filmet med et håndholdt kamera under selve konserten 🙂

Enjoyl

Poor little rose, beaten by the rain…

Oppdatert: En bedre versjon – med munnspill – finnes her. Gi litt tål til låta begynner. Okey, ’nuff said…

Most of the time I got nothing to say
When I do it’s nothing and nobody’s there to listen anyway
I know I’m probably better off this way
I just listen to the voices on the TV ’til I’m tired
My eyes grow heavy and I fade away…

Rocky Horror Show

Den norske versjonen av musicalen Rocky Horror Show har 30-års jubileum i år. De fleste av oss (les; meg) har vel et forhold til historien gjennom filmen “The Rocky Horror Picture Show” som ble kultfilm over alle kultfilmer på kino gjennom 80-tallet.

Det var blant andre Ole Paus som oversatte musicalen til norsk i 1977. I følge amerikanske fans og forståsegpåere er den norske versjonen av musicalen en av de få (den eneste? ) som fanger originalens nerve og driv. Det hører med til historien at den norske versjonen av musicalen er gitt ut som bootleg i USA – jeg antar DET ikke har skjedd ofte…

Jeg kom akkurat over mp3-filene til den norske versjonenWMFU sin blogg, enjoy! 🙂

Øvelse gjør ikke mester – nødvendigvis

Det hender seg at jeg spiller gitar. Man er autodidakt gitarist, hvilket betyr at det ikke låter så veldig vakkert alltid. Jeg synes det stort sett alltid er gøy å spille, men vanskelighetsgraden skal ikke bli stor før fingrene bommer på alle tonene jeg tror jeg skal kunne klemme ut på gripebrettet. Så mitt gitarliv består sånn sett også av nedturer… Når jeg i slike stunder får se virtuose gitarister som Hendrix, Zappa, Jack White, Jimmy Page eller Øystein Sunde utfolde seg på f.eks en TV-overført konsert, så må jeg innrømme at misunnelsen kan få meg til å nærmest hate dem sterkt og inderlig – selv om jeg vanligvis bare kjenner nesegrus beundring. Men, jeg trøster meg med at de tross alt lever av dette, og det skulle bare mangle, og tanketrøst i den dur.

Nå om dagen har jeg derimot gått over til å hate internett… Etter at den helvetes YouTube og Bubblare gjorde det lett for alle å legge ut egenproduserte videosnutter, har det jo gått opp for meg at det sitter en Jimmy Page-klone på hver en jævla IP-tue der ute, og at hobbygitaristene i flere sammenhenger spiller minst like virtuost som de etablerte. Er det rart man gremmes… SE på han her for ekempel… *hat, hat, hat*

Cover-disaster

Man er som kjent musikkinteressert, og da har man gjerne noen band og artister som man rangerer høyere enn andre. Gjerne gamle helter fra egen ungdom, og da snakker vi i mitt tilfelle om sytti- og åttitallet. Det er blitt en trend at gamle rock-klassikere hentes fram igjen av yngre krefter, som med større eller mindre hell makter å modernisere gamle låter slik at de fortsatt er hørbare, men på en annen måte. Så lenge man lykkes er dette flott.

HER er derimot to eksempler hentet fra Weird Stuffs blogg, hvor det IKKE er så flott – velkommen til grøss-og-grøss og kjempegrøss