1. Nyttårsdag…?

Logisk sett, ut fra månedsnavnenes egentlige betydning, skulle året 2007 startet i dag, 1 mars.
Nå fiksa gode gamle Julle det slik at han flytta fram årets start et par måneder. Så spørs det da, om vi skal synes det var no særlig smart, eller om vi skal takke for at vi slapp å sove ut rusen etter nyttårsaften i dag…

Four Thieves Vinegar

Jeg hoster. Altså er jeg – for å vri litt på den kjente filosofen Descartes utsagn.

Problemet er bare at jeg hoster så inn i helv.. at “er jeg”-delen av det hele har vært truet et uttall ganger helt siden slutten av februar nå. Hostekulene er av og til så voldsomme at det svartner til mens det danser røde prikker for øynene, og både ribbein og ryggsøyle lever en utsatt tilværelse. Når det står på som verst kjennes det ut som om jeg svever inn og ut av bevissthet noen sekunder (er dette stadiet før man hentes gjennom en tunnel med lys i enden over til den andre siden tro?) Den gangen hostekula med alt av tilbehør inntraff mens jeg rattet den krappe svingen i de sedvanlige 105 km/t, kan antagelig bare autopiloten holdes ansvarlig for at det gikk bra.

Diagnosen som er stilt så langt er stiv bronkitt med lungebetennelse i kastene. Bronkitt er noe jeg etterhvert har skjønt at skolemedisinen står maktesløs overfor, i allfall med de pinglete antibiotikadosene som er tillatt her i landet. Den eneste effekt de hadde var bieffekter, og det slik at det ble nesten dobbelt så plagsomt som hosten alene. Jeg måtte fort opp i to six-pack med Fisherman’s Friend pr dag for å kunne snakke littegranne uten å hoste for hvert ord. Og denne hersens lungebetennelsen ville heller ikke slå ut helt, jag hadde liksom håpet på det da dette i allfall er noe skolemedisinerne visstnok kan kurere.

Skolemedisinernes tafatthet har selvsagt fått meg ut på søken etter alternative botemidler. Jeg har hørt forslag om både homeopati og akupunktur, uten at jeg har rotet meg til å forsøke dette. Her om dagen kom jeg imidlertid over en artikkel om et annet alternativ som virket tilforlatelig – “four thieves vinegar”. Bakgrunnen for preparatet skriver seg fra Frankrike i tida rundt svartedauen, fire tyver smurte seg inn med dette middelet mens de rundstjal både likene og hjemmene til ofrene for pesten. Mens helsearbeidere og andre som kom i kontakt med ofrene ble smittet fortere enn du kunne si byllepest, og de som holdt seg unna ble ble smittet rett etter at du rakk å si det, så oppsøkte altså disse misforståtte Robin Hood’ene døde pestsmittede i hopetall hver eneste dag uten å bli smittet. Og remediet de skyldte på var altså denne four thieves vinegar. Middelet skulle være særs effektivt mot sykdom av lang varighet, epidemier samt ond magi – er det rart jeg kvapp til i stolen når jeg leste dette?

Så var det å finne oppskriften da, måtte det mye drakeblod og hekseklør til så var løpet kjørt så klart. Men her var det hyggelig nok relativt kjente ingredienser, én moderne oppskriftsvariant sees her (engelsk – men alle som har sett Jamie Oliver in action har sett disse ingrediensene i bruk):

Lavender, Sage, Thyme, Melissa (lemon balm), Hyssop, Peppermint. A handful of garlic cloves.
Blend ingredients in a glass jar and cover completely with organic, unpasteurized apple cider vinegar, which is available in most health food stores. Cold infuse (let sit at room temperature in a cool place) for six weeks and then strain off herbs and garlic.

Denne oppskriftsvarianten er forsåvidt både for invortes bruk og som additiv i badevannet.

Invortes bruk kan jeg jo forstå i forhold til luftveisinfeksjoner (som bl.a. bronkitt vel er i familie med), men disse tyvene smurte seg jo inn i det? Etter en oppfriskningsresearch viser det seg at svartedauen jo kom til Europa med rotter, og pesten ble overført til folk via rottenes lopper. Loppene lå gjerne og lurte i sengehalmen og bet stakkarene når de sov. Denne tyve-eddiken måtte altså ha vært så fæl på smak at loppene ikke gadd å bite de som hadde smurt seg.

Hmmpf – altså nok et blindspor i forhold til bronkitt.

Aaaargh, da er det ikke annet å gjøre enn å booke tur til Spania eller Italia, finne en Dottore di Grande som ordinerer en ååårntli’ antibiotikatablett med samme omkrets som en trillebårfelg, knaske den i seg med masse vann til, legge seg under dyna på hotellrommet og så gli inn i en tredagers koma. Når (om) man så våkner igjen, er nok hosten søkk vekke!!

Jeg bare MÅ ha det…

Jeg har lyst til å kjøpe en høyttrykkspyler. Jeg bare må ha det! Om det skyldes at jeg i vår har våknet noen søndager på rad av den lavfrekvente lyden av naboens høytrykksspyler vites ikke, i tilfelle har reklamebransjen en ny og uprøvd vinkling for produktreklame… Men jeg skal IKKE ha en sånn pinglespyler som de reklamerer med i Elkjøpavisa, en sånn syskrin-Kärcher til den nette sum av kr 398,-. Hvem faen vil ha en hageslange som durer?

Nei, jeg vil ha en sånn som fattern hadde i trailergarasjen når jeg var liten gutt. Det måtte ha vært alle høytrykksspyleres mor! Når du trakk inn utløserknappen i håndtaket på et enormt grovt munnstykke starta det et gedigent beist i maskinrommet ved siden av, og dette beistet låt nesten minst like gromt som vogntogets egen Scania 110-motor som sto og dieselbuldret på tomgang i vaskehallen. Høytrykksspyleren var såpass kraftig at i allfall en gutt i førskolealder måtte ligge framover for ikke å havne på ryggen om han trosset farens formaninger og likevel prøvde “vannmonsteret” i et usett øyeblikk. Nå har jeg ikke akkurat sett annonser for høytrykksspylere med eget maskinrom, og jeg vet nok svaret jeg vil få om jeg spør etter noe sånt på Elkjøp. Men, det er en sånn vil jeg ha.

Hva jeg skal bruke den til? Tjah, si det – etter en god del spekulering fram og tilbake har jeg egentlig funnet svært få bruksområder. Bilen får jeg vasket hos noen gutter som har startet bilvaskefirma i garasjen jeg parkerer i på jobb (vask utvendig/innvendig kr 190,-), vask av vinterdekkene tar dekkhotellet som lagrer og legger om dekk for meg vår og høst seg av, ikke har jeg asfaltinnkjørsel, og ikke har jeg tomtegrense mot fortau som må spyles. Jeg står da igjen med sykkelen og verandaen. Sykkelen drar kun til seg støv, ikke skitt… Og da er det bare denne verandaen igjen gitt, spesielt stor er den heller ikke. På toppen av det hele har en kompis tilbudt meg å låne hans når jeg trengte, for han kunne ikke fatte at jeg bruk for en høyttrykkspyler så ofte at jeg trengte å kjøpe min egen..?!

Aaarrrgh, er jo rene sammensvergelsen dette..?

Streikeri, streikera

Da er jeg jammen tatt ut i streik gitt, for første gang i min arbeidskarriere. Og jammen får jeg oppleve lockout også, om streiken varer i 12 dager til. Jeg havna til og med i en av de første puljene med streikevakt, så en kan ikke klage på nye jobberfaringer…

Så der sto vi da, to og to, i knallgule refleksvester (ala Mesta) og passet på “vår” inngangsdør, forlangte adgangsbevis og passet på at det kun var de godkjente som fikk slippe inn. Jeg fikk raskt assosiasjoner til dørvakter jeg har hatt “gleden” av å møte oppgjennom min utelivskarriere. Hva om noen av de som ville inn begynte å gjøre seg vanskelig? Skulle man rett og slett bare legge dem rett i bakken med én gang, uten knussel – eller skulle man be de pent om å gå seg et par runder rundt kvartalet og si at de måtte prøve å gå beint når de kom tilbake..? Men folk oppførte seg rolig og behersket, og det var en særs gemyttlig stemning. Og så jeg som hadde lest meg opp på historien både om slaget på Menstad og konflikten ved I. C. Piene Mølle i Buvika i 1913-14, hvor en streikevakt ble skutt og drept av en streikebryter. Drapsmannen ble forøvrig kausjonert ut fra arresten av Piene og sendt med første båt til Amerika. Det var tider det…

”arbe å få, arbe å få
tolv tim på, tolv tim tå
tyve øre timen
årna arbe, årna lønn
hos I.C. Piene & Søn
de som står å læmpe skit
for kosten og ei sæng
her får de blanke pæng
hos oss e skiten kvit
hos I.C. Piene & Søn”

22.05.2006; Logen Bar, Bergen

Jeg befinner meg, som den jevne leser av denne bloggen bør være kjent med, omtrent ukentlig i Bergen. Noen opphold er definitivt mer minneverdig enn andre, og vinner-eventet i mai sto Voksne Herrers Orkester – med gjester, for. Live musikk er så og si alltid trivelig, og her fikk man servert lett jazzete toner av kompetente musikere, i ærverdige (les loslitte men trivelige) Logen Bar, inkludert duggfriske øl og små bord hvor en lett kom i prat med andre …eh musikkinteresserte. Gå forbi den blå steinen på Ole bulls plass i retning Den Nationale Scene, så ligger Logen på venstre hånd noen meter opp i bakken. Visstnok er dette et fast opplegg hver mandag, anbefales herved!

Hvordan rydde vekk belastede begrep

Har du gått lei av et ord? Er det et eller annet begrep du ønsker å rydde ut av språket? Du syns kanskje det har for mange konsonanter eller en uheldig bøyning og så vil du bare bli kvitt det? Fatt mot, det finnes håp, det tar riktignok tid, men følger du bare følgende instruksjoner nøye er du garantert å gjøre hittil velbrukte termer ubrukelige i uoverskuelig framtid.

La oss som eksempel ta ordet konduktør. Jeg har aldri likt det. Nå skal det vekk!!

1. Bruk ordet som skjellsord.
– Jeg skal ta rotta på deg, din konduktør.
– Hva har den konduktøren her å gjøre?

2. Bruk gjerne ordet i kombinasjon med forsterkende adjektiv.
– Din jævla konduktør.
– Faens, bedritne konduktør.
– Overkonduktør!

3. Bruk ordet i negative kommentarer så ofte som mulig. Det spiller ingen rolle om kommentarene er meningsløse.
– Jeg syns det lukter konduktør her, jeg.
– Vi danser ikke med konduktører.

4. Uttal ordet med sterkt trykk på første stavelse. For mange av oss er det en helt normal måte å snakke på, men er du en overklasseramp, så gir du ordet en ekstra vulgær klang på den måten.
– Er du konnduktør du, eller?
– Guutah, der kjæm det faan mæ en konnduktør!

5. Fortell poengløse vitser.
– Har du hørt den om lasaron’ som satt på taket, eller? Så kom det en konduktør forbi under, da, og så dreit’n på’n.

6. Tillegg begrepet uvedkommende egenskaper.
– Du kan si hva du vil om konduktører, men de er fantastisk flinke til å svømme alle sammen! Konduktører er enkle, lykkelige mennesker, med et sterkt behov for en fører.

7. Bruk ordet i sammenhenger hvor det ikke har noen informasjonsverdi.
– Overfallsmannen er en femogtredve år gammel konduktør fra Tolga.
– På gatehjørnet sto det en ti-tolv mennesker hvorav minst to var konduktører.

8. Gjør ordet til klient.
– Du skal ikke snakke stygt om konduktører. De er mennesker som deg og meg!
– Åge er konduktør og vi er enige om å gi ham all den støtten vi kan, ikke sant dere?

9. Trekk ordet fram ved enhver upassende anledning.
– Dette er kjæresten til Bente og han er konduktør – Nei, Gud, nå sa jeg det jeg ikke skulle.
– Du, konduktøren, send meg saltet.

10. Finn på erstatningsord.
– Jeg er ikke konduktør, jeg er billettfrisør.

11. Angrip folk som bruker ordet.
– Tør du kalle meg konduktør like opp i ansiktet! Spre dritten din et annet sted!

12. Fornekt ordet.
– Jeg er bare deltidsansatt i sporveien, jeg.
– Jeg elsker henne, og for meg er hun ingen konduktør!

13. Ta offisielt avstand fra ordet.
– Her i sporveiene bruker vi ikke et så belastet begrep.

14. Mistenkeliggjør ordbrukeren.
– Så du liker ikke sporveisansatte du? Du sniker vel på trikken, kan jeg tenke meg.
– Jaså, er du kondofob? Du er nok skapkonduktør, du!

Og med dette skulle konduktør være så grundig belastet at ingen tør bruke det mer. Følg med neste uke, da tar vi for oss “materialtretthet”.