Arbeidsliv2.0 – Losby Gods

v Per Atle Eliassen

 

I løpet av presentasjonen vil jeg avdekke noen av premissene for Arbeidsliv2.0, og hva er det som gjør at vi står overfor store endringer framover?

  • Samhandling vs samlokalisering

  • Samhandling og nettverkseffekter – social networking

  • Digitale skiller

  • Nye arbeidsprosesser

  • Konsekvenser

  • Sosiale media. Wazzup?

  • Bruk massene

  • Flash Mobs – noe for arbeidslivet?

 

THE FIFTY FOOT RULE

 

DELEKULTUR – NETTVERKSEFFEKTER

 

 

 

 

 

 

 

 

 

DIGITALE SKILLER

 

 

FORSKJELLER INNFØDTE OG IMMIGRANTER

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

DET HANDLER OM Å ENDRE ARBEIDSPROSESSER

 

  • Hva skal du bruke PC’en til?

  • Immigrants bruker den ofte instrumentelt

  • Et redskap for å løse de “gamle” oppgavene

  • Innen rammen av den “gamle” organisasjonen

  • For Natives er PC’en porten til nettverket

  • Musikk, film, kommunikasjon, digital komeptanse

  • Multitasking

  • Kilde til konflikt?

 

HVA ER KONSEKVENSENE?

 

  • Må jobbe på en annen måte

  • All jobb er synlig for alle hele tiden

  • Alt en gjør kan vurderes fortløpende

  • Belønningsmodeller for aktiv deltagelse og for samarbeid med andre

  • Fokus flyttes fra å huske rutiner til refleksjon

  • Høyere kollektiv intelligens

  • Styrket informasjonshåndtering

  • Styrket kompetanse

  • Stimulert innovasjon

  • Morsommere å jobbe!! 🙂

 

SOSIALE MEDIA – WAZZUP?

 

Virtual World – Real Behaviour

Dagens moderne kunder behersker og har tilgang til moderne kommunikasjonsteknologi. De kan publisere og tilgjengeliggjøre egenprodusert innhold og meninger om firmas produkter, tjenester og servicenivå på et vell av forskjellige kanaler. Og de er mange knyttet i løst koblede nettverk med potensielt viral sprengkraft i budskapene om et produkt/tjeneste/firma ikke holder mål.

Ett eksempel:

Våren 2009 gikk musikeren Dave Carrol på et United-fly i Halifax, Nova Scotia, for å starte en turné. Hans $3.500 Taylor gitar sjekkes inn som bagasje, og vel inne på flyet hører han en damestemme; ”Oh my God – they’re throwin’ guitars out there!?”
Det viser seg at gitaren til Dave er ødelagt, og på toppen av det hele nekter United å erstatte Dave de $1.200 reparasjonen kostet ved å henvise til små skrift i bagasjeforskriften…

Så hva gjør Dave?

 

Hvordan tror dere det gikk…?

 

Etterhvert som flere og flere kunder har alle disse verktøyene tilgjengelig med smartphones er de heller ikke bundet av tid og sted for å nå ut med budskapene sine.

Dette er ikke noe en kan møte med en informasjonsavdeling som i verste fall svarer med standardiserte fraser i brevs form når en kunde klager på Twitter.

Så. Hvordan bør firma nå forholde seg til dette? Jo, de må tilgjengeliggjøre internt akkurat de samme verktøyene som kundene bruker. For å kunne møte kundenes behov, eller løse deres problemer på tilnærmet strak arm, bør firmaene engasjere brede lag av sine ansatte og gi de vide nok fullmakter til å ordne opp.

Og apropos, alle større selskap har interne kunder, eller er interne kunder av hverandre – hvorfor ikke starte erfaringsinnhentingen derfra nå med en gang?

På engelsk brukes begrepet empowerment om dette. Vi mangler et godt norsk ord på det – synonymforslagene akkreditering, autorisasjon, fullmakt blir liksom ikke dekkende. Kanskje er ordet “aktivere” dekkende? Kom gjerne med innspill.

 

En må like fullt vise forsiktighet i et slikt landskap, det er lett å trå feil….

 

NOE Å VURDERE IFT ORGANISERING AV ARBEID?

 

FlashMobs

Denne mobiliseringen skjedde på bakgrunn av meldinger på Twitter, som de interesserte retweetet til andre. Tidligere ville det å mobilisere en slik happening krevd månedsvis med organisering og tilrettelegging, for ikke å snakke om at det ville medført så store kostnader at det i seg selv ville vært avskrekkende. Ved å aktivere store nettverk har man nå muligheten til å initiere arbeid ufattelig mer effektiv og kostnadseffektivt enn tidligere. Jeg har ikke sett flash mob-video fra en arbeidsplassrelevant sammenheng ennå, men jeg tenker at jeg ganske snart skal teste ut om dette er en måte å få hanket inn kompetanse i en prosjektworkshop for eksempel. 🙂

Sosial intelligens viktigere enn kognitiv kapasitet

v Per Atle Eliassen

Jeg kom over en interessant artikkel om et forskningsstudie på kognitiv intelligens i grupper i dag. Kort fortalt viser studien at en gruppes evne til å løse komplekse oppgaver avhenger mer av gruppedeltakernes sosiale ferdigheter enn av gruppedeltakernes individuelle intelligens (kognitiv kapasitet). I analysen fant man flere karakteristika som kunne linkes opp mot en gruppes evne til å løse komplekse oppgaver, men ingen av disse involverte individuell intelligens.

Det som derimot telte, var den enkelte deltakers sosiale ferdigheter, andelen kvinner i hver gruppe, og balansert deltakelse i konversasjonene. Kjønn og balansert deltakelse var altså de viktigste faktorene for en gruppes prestasjon. Ikke bare var faktorer som individuell IQ helt irrelevant, men gruppekoherens, motivasjon eller lykke spilte også liten eller mindre rolle. Det siste kan jo være en tankevekker i forhold til all jobb som legges ned på å måle medarbeidertilfredshet i de fleste større bedrifter i dag.

Men, tilbake til hovedpoenget – hva trigger gruppeprestasjoner. Dette er verdifull informasjon å ha med seg når man skal endre kultur og prosesser ved overgang til Arbeidsliv2.0. Hvis dette forskningsresultatet er korrekt, vil det kunne gi noen føringer på hvordan en gruppe som skal løse komplekse oppgaver bør settes sammen. Noe har jeg vært inne på tidligere, da jeg tror en bør fokusere på nettverksaktivitet heller enn individuell IQ. I tillegg kommer altså kjønnsaspektet. Det er bare å rekruttere flere kvinner inn i kunnskapsarbeidsmiljø som pr i dag er mannsdominert med andre ord.
Og, ikke minst – dette forsterker bare mitt budskap om at man må opparbeide seg ferdigheter i sosiale nettverk først som sist. Sett i gang!

Tips om artikkelen kom for øvrig i den eminente professor Arne Krokans twitterstrøm. 🙂

Klar for Arbeidsliv2.0?

v Per Atle Eliassen
 

Jeg gjengir her et blogginnlegg jeg skrev for vår interne blogg i IT hos min arbeidsgiver. Bedriftsspesifikke begrep og lenker er endret.

Her en dag i forrige uke gikk det en maildialog mellom 5 personer internt hos oss i IT hvor utgangspunktet var en mail med en lenke til en artikkel med tittelen  ”e-post er avleggs” samt et spørsmålstegn bak. Som litt over gjennomsnittet interessert i temaet begynte vi alle å svare og i løpet av dagen hadde vi mange mailtråder gående på emnet.

Det ble dermed både for oss som deltok, og utenforstående helt uoversiktlig å få sett dialogen i en fornuftig sammenheng.  Etterpå slo det meg, hvordan ville akkurat dette scenariet vært litt fram i tid når vi har tilpasset oss nye måter å jobbe på gjennom løsningene som kommer i vår nye samhandlingsløsning?

Den første i selskapet som leste artikkelen (merk at det kan ha vært noen tidligere ute enn vedkommende som sendte lenken på mail i dette eksemplet) kunne kopiert lenken rett inn i statusfeltet på sin MySite, kanskje med en kort kommentar. Umiddelbart kunne alle som fulgte vedkommende som ”kollega” i sitt nettverk ha tilgang på den samme statusen i sin egen newsfeed.
Derfra kan man klikke på lenken til artikkelen. Hvis man syntes artikkelen var interessant kunne man trykket ”liker” på lenken, evt også dele den med sitt eget nettverk ved å kopiere lenken over i eget statusfelt. Hvis mange nok deler, eller trykker ”liker”, sørger den nye søkeplattformen for at artikkelen dynamisk kommer opp som en av flere eksterne nyhetsartikler på intranettet. Her vil alle kunne diskutere innholdet i kommentarfeltene.

Hvis dette hadde vært et tema som trenger mer inngående behandling kan det enkelt tas videre i et samhandlingsrom i samhandlingsløsningen. Søkeløsningen sørger for at alle kommentarer og innspill som er kommet opp ifm denne artikkelen internt er tilgjengelig og oversiktlig presentert for den som skal arbeide videre med dette. Ved å søke på alles kompetanseprofiler i MySite er det lett å finne personer som enten har et ansvarsområde rundt det som skal behandles, eller erfaring fra lignende tema. Den som skal behandle ferdig en sak slipper altså å finne opp absolutt alt kruttet på egen hånd, slik som vi gjerne gjør i dag.
Man finner altså enkelt ressurspersoner med ansvar/kompetanse som kan være aktuelle for videre arbeid, i tillegg søker man veldig raskt opp eksisterende underlag en må anta er relativt godt fundert gjennom at mange har kommet med kommentarer og innspill.

Til forskjell fra maildialogen jeg innledet eksemplet med, kunne man også fått inn verdifulle argumenter som skilte seg vesentlig ut fra de vi fem hadde. Vi har tross alt alle IT-bakgrunn/-ståsted og var sånn sett overrepresentert på teknologisiden ift resten av konsernet.

Dette med å ta i bruk verktøy som lar oss utnytte de jobbsosiale nettverkseffektene er noe jeg kaller Arbeidsliv2.0. Bakgrunnen for ”Arbeidsliv2.0”-betegnelsen er for øvrig at den teknologien vi nå innfører kalles Web2.0, eller ofte Enterprise2.0 når det brukes i bedriftssammenheng.
I Arbeidsliv2.0 ligger det også et prinsipp om at all intern ugradert informasjon skal være åpen, tilgjengelig og lett søkbar for alle i selskapet. Informasjon i dette tilfellet vil være mer enn det man kanskje forbinder med begrepet i dag, i tillegg til at det omfatter dokumenter kommer talelogger, video, statusoppdateringer vi legger inn i Mysite, kommentarer til statuser/blogger, samt metadata (data om data) – for å nevne noe. Vil du vite mer om Arbeidsliv2.0 og bakgrunnen har jeg flere artikler om emnet på min private blogg.

 

Hva blir så den store forskjellen kan du spørre. Jo, ny teknologi skaper tre typer endringer:

  • Endrede arbeidsverktøy
  • Endrede arbeidsprosesser
  • Endrede kommunikasjonsprosesser

Vi får altså andre verktøy som både erstatter og supplerer verktøy vi kjenner fra i dag, dette gjør at vi antagelig bør retenke hvordan vi organiserer arbeidsprosessene våre og hvordan vi kommuniserer ift tidligere. Hva er konsekvensene? Jeg tror vi kommer til å måtte jobbe på en helt annen måte. I og med at vi alle er knyttet sammen i løst koblede nettverk, vil all jobb være synlig for alle hele tiden, og alt en gjør kan vurderes fortløpende. I og med at det er sentralt at vi faktisk gjør dette, byr på oss selv på en måte – så bør man se på innføring av belønningsmodeller for aktiv deltagelse og ikke minst, samarbeid med andre. Når all informasjon er lett tilgjengelig vha søkeverktøy vil fokus flyttes over fra å huske rutiner til refleksjon, samt hjelpe andre til å bli bedre.

Det er også andre konsekvenser verd å merke seg:

  • Høyere kollektiv intelligens
    • Brukergenerert, nettverkskoblet og rask adapterbar kunnskap tilgjengelig for alle.
  • Styrket informasjonshåndtering
    • Finne informasjonskilder, vurdere disse, knytte ressurser sammen, kommunisere.
  • Styrket kompetanse
    • Ingen skal føle at de jobber alene, kunnskap er ferskvare, kunnskap blir større jo mer man deler.
  • Stimulert innovasjon
    • Muliggjøre kobling av kunnskap på tvers mellom kompetansenivå gjennom løst koblede nettverk, gi mulighet for å samarbeide/diskutere nye ideer basert på ideer født av dette.

Kort sagt, det bør bli morsommere å jobbe!

Hvordan forbereder vi oss selv på en slik framtid? Vel, nøkkelen er ikke mer, men en litt annen kompetanse enn mange besitter i dag. I så henseende er det også mye vi kan gjøre selv allerede nå:

Kom i gang med sosiale nettverk!

Det handler om digital kompetanse og om smarte måter og skaffe den på.

 

Digital Immigrants – Digital Natives. Qué?

v Per Atle Eliassen

 

For flere år siden, jeg tror det var på et Gartner-symposium i Nice, ble vi introdusert for begreper som “The Digital Natives” og “The Digital Immigrants”. Etterhvert har disse begrepene gått inn i min dagligtale, men når jeg er ute blant folk som kanskje ikke er av de allermest IT-orienterte møter jeg ofte glassaktige blikk når jeg bruker disse begrepene. Og selv i IT-kretser er det ikke alle som har et godt bilde av hva disse faktisk innebærer.

The Digital Natives, eller de Digitalt Innfødte, er de som er vokst opp med internett, PC og mobiltelefon. Jeg pleier for enkelthelts skyld å tenke på de som de som er født i 1989 eller senere – enkelhet pga at min datter ble født i 1989 🙂

Kjært barn har mange navn, enkelte kaller disse for “homo zappiens”, “the networked generation” osv. Kallenavn på oss digitale immigranter er, ikke veldig overraskende, “gamlisene”.

Effekten av delekulturer

v Per Atle Eliassen

 

Fra gammelt av innen organisasjonsteori har man hevdet at samhandling på arbeidsplassen krever samlokalisering. I det tidlige industrisamfunnet, i de samlebåndsfabrikkene som skjøt opp etter modell av Henry Ford, var nok dette et faktum. Men, når man selv i dag tar til orde for å sentralisere og samlokalisere ansatte for å bedre samhandling – da er det greit å få med seg mer moderne kunnskap om emnet.

Allerede i 1977 lanserte Tim Allen ved MIT noe han kalte “the fifty foot rule”, eller på norsk “tredvemetersregelen”. Det viste seg at graden av samhandling sank betraktelig dess lenger vekk fra hverandre folk satt, og hvis en satt mer enn 30 meter unna den en skulle samhandle med var samhandlingen på et lavmål. Hvis det i tillegg skilte en etasje mellom de samhandlende, dog innenfor 30 m radiusen – ja da kunne man like godt sittet på hver sin ende av kloden. Altså, samlokalisering avhjelper samhandling, men kun på mindre grupper som kan sitte tettere enn en radius på 30 meter, foutsatt at de befinner seg i samme etasje.

Det vil i grunnen si at alle som har prøvd å sette sammen store prosjektgrupper spredd ut over et stort areal, eller enda verre – desentralt plasserte grupper, har måttet finne måter å organisere eller strukturere seg ut av denne problematikken på. De som ikke gjorde det havnet raskt i problemer. Men dette fører fort til så mye silo-organisering, boks-struktur og “chain of commands” at selve samhandlingen på tvers blir skadelidende. For det er ingen tvil om at hadde man hatt muligheter til å la grupper samhandle åpent og med full transparens overfor hverandre, ville effektpotensialet vært enormt. En gruppes kompleksitet (ment positivt i denne forbindelsen)  stiger eksponensielt med gruppens størrelse, ref figur:

Her kommer vi inn på litt av sakens kjerne. Dette effektpotensialet, som tidligere har vært vanskelig å ta ut pga tredvemetersregelen og siloorganisering, er nå mulig å ta ut gjennom enterprise2.o-teknologi. Det er nå mulig å knytte sammen massevis av desentralt lokaliserte medarbeidere i løst koblede nettverk, slik at de i praksis har samme tilgang på informasjon og “hverandre” som om de satt i samme rom inennfor tredvemetersgrensa. Live meeting, Chat, samt Sharepointfunksjonalitet som MySite, Social Feed, NewsFeed, Blogger og Wikis er noen av ingredisensene som er med på å gjøre dette mulig.

Og, når man først gjør dette for å bedre intern samhandling – hvorfor glemme kundene? Akkurat de samme samhandlingskomponentene kan benyttes ut mot kunde, med tillegg til andre social-arenaer som kundene befinner seg på – Facebook eller Twitter for å nevne et par kanaler som er i vinden for øyeblikket.

Det som blir viktig for en organisasjon som skal utnytte slik teknologi er å fremme holdninger som best mulig tilrettelegger for delekultur, og ikke minst deltagelse, ref “power by numbers”. Ansatte som skal “sikre” sin egen posisjon gjennom å holde egen (spiss)kompetanse tett inntil brystet vil virke direkte hemmende i et slikt system. Bedriftens kollektive kompetanse må deles, og alle må delta i dette transparente system for at det skal bli så effektivt som mulig. Noen kan sikkert synes det er skummelt at alt arbeid er synlig for alle, og at alt arbeid følgelig kan vurderes fortløpende av alle, men her bør man kunne kompensere med å innføre belønningsmodeller for aktiv deltagelse i nettverkene. Effekten stiger som vist eksponensielt med antall som deltar, så det å få deltakelsen over nedre kritisk grense er vesentlig for suksess.

 

 

 

 

Arbeidsliv1.0 vs arbeidsliv2.0

v Per Atle Eliassen

 

For å eksemplifisere forrige post ytterligere tenker jeg å vise ett og samme jobbscenario, først slik en gjerne kan tenke seg at det er på en arbeidsplass med mer enn 10-15 ansatte i dag (“arbeidsliv1.0”), deretter hvordan det kunne sett ut i en Arbeidsliv2.0-setting:

Scenario arbeidsliv 1.0

  • Leder får ansvar for å ta fram et analyse- og beslutningsunderlag for en kompleks oppgave.
  • Leder delegerer oppgaven til medarbeideren med antatt best kompetanse, med frist til å legge fram resultatet for ledermøtet om to uker.
  • Medarbeideren strukturerer opp oppgaven, rådfører seg med 1-2 stk i sitt personlige nettverk før hun begynner analysen. Etter hvert blir det klart at det trengs kompetanse som ikke besittes i avdelingen, og leder blir bedt om å bistå til å hente inn dette.
  • Leder forespør egne lederkolleger, evt også eget personlige nettverk, og får etter en tid tilbakemelding på aktuelle personer med kompetanse og informerer medarbeideren om dette.
  • Medarbeideren kaller inn kompetanseressurser til workshop, det er vanskelig å finne ledig tid.
  • Workshop avholdes etter en tid, medarbeideren får gode innspill og nyttige bidrag til å foreta analyse. Imidlertid begynner nå fristen for å levere underlag til ledergruppen å nærme seg med stormskritt.
  • Medarbeideren velger å bruke innhentet info mer eller mindre rått for å ferdigstille beslutningsunderlaget i tide før ledermøtet
  • Ledergruppen får seg presentert et relativt komplekst saksunderlag, det stilles spørsmål som ikke er besvart i underlaget og medarbeideren har heller ikke analysert dette feltet.
  • Ledergruppen velger å ta beslutning på det grunnlaget som er forelagt likevel. Eller ikke.

Scenario arbeidsliv 2.0

  • Leder får ansvar for å ta fram et analyse- og beslutningsunderlag for en kompleks oppgave.
  • Leder delegerer oppgaven til medarbeider, basert på søk i firmaets kompetansebase og vurdering av:
    • størrelse/aktivitet i medarbeiderens kompetansenettverk
    • medarbeiders evne til å initiere komplekse oppgaver
  • Medarbeideren blogger om oppgaven, ber om innspill mens hun påbegynner strukturering i en Wiki som er tilgjengelig for alle lesere.
  • Medarbeideren søker i kompetasebasen etter ressurser som kan tenkes å ha erfaring fra fagområdet som skal analyseres.
  • Innspill kommer tikkende inn fra andre fagressurser i selskapet på bloggen, etter kort tid ser medarbeideren hvem som bør være med på en utvidet Wikiseanse ut over de som framkom i kompetansesøket og sender ut invitasjoner til å delta.
  • De utvalgte fagressursene samskriver en stund på wiki’en, dette kan gjøres både synkront og asynkront, slik at hver enkelt deltar når de har ledig tid. Etter et par dager har medarbeideren sammen m andre kompetanseressurser beskrevet et relativt fullstendig analyseunderlag.
  • Medarbeideren påbegynner beslutningsunderlaget, det er fortsatt fullt synlig for alle og åpent for innspill og kommentering.
  • Underveis i hele denne prosessen har ledergruppa hatt fullt innsyn, og kjenner diskusjonene som har gått og hvorfor man har kommet til konklusjonene som kommer i underlaget. Ledergruppa har også hatt full anledning til å bidra og komme med avklaringer/føringer.
  • Beslutningsunderlaget kommer til formell behandling, og ledergruppen tar en godt kvalifisert beslutning på et optimalt underlag på vesentlig kortere tid enn pr i dag.

I hvilket av disse scenarioene ville du helst jobbet?

 

 

Arbeidsliv2.0 – hva vil det si?

v Per Atle Eliassen

 

I de to siste postene under Collaboration-fliken har jeg vist litt om hva som ligger i begrepet Web2.0 og mer inngående, Enterprise2.0. Hvis en organisasjon ønsker å ta ut full effekt av å innføre denne type verktøy for å utnytte den kollektive kompetansen blant sine kunnskapsmedarbeidere, så kan det herske liten tvil om at en må gjøre om på gamle ledelses- og oppfølgings-/kontrollprinsipper samt legge til rette for endrede arbeidsmønster. I korte trekk skape miljø som gjennom bruk av disse kunnskapsdelingsverktøyene fører til en naturlig endring av bedriftskulturen, i holdninger hos ansatte og ledere. Basert på verktøyene som benyttes kaller jeg dette endrede arbeidsmønsteret/-kulturen for “Arbeidsliv2.0”.
Jeg skal her forsøke å si noe helt kort og overordnet om hva dette kan bety i praksis.

I et Arbeidsliv2.0-perspektiv gis den enkelte kunnskapsmedarbeider vesentlig friere rammer for å utføre sine oppgaver enn i dag. Medarbeiderne har full tilgang på informasjon, ressurser og deres kompetanse, og det er lagt til rette for at en kultur for full kunnskapsdeling kan utvikles. Medarbeiderne oppfordres til å delta med input som kan være relevant for problematikk andre i organisasjonen legger fram i bedriftens løsning for faglig-/sosiale nettverk, og nettverksaktivitet (og samarbeid med andre) er en ny måleparameter på den enkeltes målkort. All aktivitet er synlig for alle hele tiden, hele organisasjonen blir transparent, og alt en gjør vil kunne vurderes fortløpende. Vi får stadig voksende kollektiv intelligens ved at all ny kunnskap er tilgjengelig og raskt adapterbar for andre gjennom at den er brukerdrevet og nettverkskoblet. Innovasjon stimuleres gjennom at kunnskap kobles på tvers av kompetansemiljø vha løst koblede nettverk, som igjen gir muligheter for å samarbeide/diskutere på basis av nye ideer født av dette.

I og med at Arbeidsliv2.0 handler om å legge opp til brukerdrevne nettverk vil det nødvendigvis også påvirke lederrollen og ledelsesprinsippene. Det vil bli sterkere fokus på å kommunisere målbilder og strategi samt ha fokus på tillit mer enn kontroll i dette bildet.

Oppdatert: Se et eksempel på forskjellen mellom Arbeidsliv1.0 og 2.0 her.