9/11 og appelsinpiken

I morges, klokken 05:55 på selveste 9/11, var det akkurat ett år siden min kjære mor trakk sitt siste åndedrag.  Med undertegnede og sine aller nærmeste rundt seg. Dagen før hadde hun i et blaff av bedring sittet oppe og holdt hoff for venner og familie som kom innom, lest ukeblad og løst kryssord. Jeg tror det var da jeg skjønte at det var like før, dette hadde jeg opplevd tidligere med forrige generasjon.

Man sier gjerne ved slike sykdomsforløp, hvor legene ikke akkurat levner pårørende mye håp, at en er forberedt på det som uunngåelig vil skje. Vel, det er blank løgn. Det kommer uansett som et sjokk. Et vondt et. Og tiden etterpå er man gjerne heller ikke forberedt på. På langt nær, erfaringsvis.

Og nå er det altså gått et år. Et helt et. En sier gjerne at tiden går fort. I akkurat dette henseende har uttrykket hatt liten eller ingen relevans. Men det er nødvendigvis ikke negativt, det har vært mye tid til refleksjon på ting man gjerne ikke tenker på til daglig. Det å undre seg over, samt sette pris på livet for eksempel.

Kom ikke og si at naturen ikke er et under. Kom ikke og fortell meg at verden ikke er et eventyr. Den som ikke har innsett det, gjør det kanskje ikke før eventyret er i ferd med å ta slutt. Da får man nemlig en siste sjanse til å rive av seg skylappene, en siste anledning til å gni seg i øynene av forbauselse, en siste mulighet til å hengi seg til det underet man nå tar avskjed med og skal forlate. Det er ingen som har tatt en gråtkvalt avskjed med Euklids geometri eller atomenes periodiske system. Det er ingen som feller noen tårer fordi de skal koples fra internett eller gangetabellen. Det er verden man tar avskjed med, det er livet, eventyret.

Jostein Gaarder – Appelsinpiken

 

9/11 ; nine-eleven ; 11. september


I dag er det fire år siden to passasjerjetfly ble styrt rett inn i hvert sitt tvillingtårn i New York. Jeg husker jeg satt på jobb den dagen i 2001, klokka var litt over tre når noen kolleger begynte å oie om at et småfly hadde krasjet med Twin Towers. Så fikk vi vite at det var en Boeing 737. Jeg husker enda følelsen da vi på direkten så jetfly nr 2 treffe det andre tårnet. Jeg husker jeg hadde vanskelig for å fatte at dette var mulig… Derfra ble tragedien behørig dekket i alt som kunne krype og gå av media, og jeg og de fleste jeg kjenner satt naglet til vekselvis CNN, NrK, TV2 og andre nyhetssendende kanaler med mer og mer grøsse-gåsehud på kroppen. Når de stakkars innesperrede langt oppe i tårnene begynte å hoppe ut for å unnslippe flammenes rov, da, da… *dobbel-grøss*

Sent på høsten 2003 tok jeg turen innom New York for å besøke noen venner, og en forblåst og iskald ettermiddag stakk vi nedom Ground Zero. Det hersket en merkelig stemning i hele området, og grøsse-gåsehuden fra 11. sept to år før gjentok seg i full styrke. Selve opprydningsarbeidet begynte da å nærme seg slutten nede i selve “tomta”, men flere av skyskraperne som sto tett ved bar fortsatt preg av hendelsen – sotete vegger, knuste vinduer, én sto med et gapende hull i veggen fortsatt. Fåmælte og tankefulle trakk vi oss tilbake til en bar på Wall Street, og først etter et par Long Island Ice Tea gikk samtalen noenlunde normalt igjen.

Hva som gjør at akkurat denne terrorhendelsen har gjort sånn inntrykk kan man jo spørre seg om. Jeg antar vi som flyr mye kunne identifisere oss direkte i det dramaet som måtte ha utspilt seg i de kaprede flyene. I tillegg var det jo en av de mest storslagne (litt merkelig ord i denne sammenhengen, men jeg kommer ikke på noe bedre i farten) aksjonene inntil da.

At hendelsen samtidig fikk klodens mest pisseredde og ultranervøse nasjon til å gå heeelt i vranglås hører vel oxo med i historien. De gangene jeg har vært innom USA etter dette har vi stått i timevis i kø for å bli kontrollert før vi slippes inn, selv med maskinlesbart pass, ferdigsjekkede fingeravtrykk og ferdigsjekket ansiktsfoto. I tillegg passer soldatvakter på alle bruer, tunneler, offentlige bygninger og monumenter, og de kikker inn i bilen eller drosjen din når du kjører inn i boligområder om kvelden. Og fullmaktene til hvor mye overvåking som tillates utvides hele tiden. Kan tenke meg gutta i departementet for indre sikkerhet har henta inn både en og to rådgivere fra det gamle øst-tysklandsregimet… Ikke for det, enkelte politiske partier har jo overvåkingssvin på skogen i dette landet også – uten sammenligning for øvrig. Hehe, lurer på hvor lang tid det går før DE får en “jeg vil se mappa mi”-aksjon på trappa til parlamentet…?

Uansett, i dag går mine tanker til alle de som møtte døden i denne terroraksjonen for fire år siden. Ett minutts stillhet fra nuh…