Garantien fungerte

Noen uker før jul var jeg ute og kjørte og merket en rar lyd når jeg bremset. Jeg merket imidlertid ikke noe på bilen og tenkte jeg fikk sjekke nærmere når jeg var hjemme igjen. Etter litt tid registrerte jeg en flapp-flapp lyd fra høyresiden foran, og ganske riktig – helt flatt forhjul. Jeg hadde fortsatt ikke kjent noe på bilen, og siden dekktrykksensoren heller ikke varslet som den skulle aner jeg ikke hvor lenge jeg kan ha rullet rundt i byen på flatt dekk.

Status ble gjort opp på Vianor neste morgen, felgen hadde berga men dekket var for felgkjørt til å berges. Da var det veldig kjekt å trekke opp garantikortet fra Nokian, som jeg faktisk hadde registrert bare få dager før. Nytt dekk ble lagt på, og etter kort tid var jeg nok en gang ute og rullet med luft i alle hjula.

Stabilt ustabilt

…vinterføre på denne tiden i Trøndelag, som normalt. Og Nokian Hakkapeliitta R har dermed nå rullet noen mil på veldig variert underlag. Fordelen med piggfritt er at en slipper å være überforsiktig som en må med piggdekk før piggene har “satt” seg, så kjørestilen har også vært litt variert. Har pga et par uker med noen arbeidsdager i Oslo kjørt strekningen Trondheim-Værnes en god time før de første saltbilene trer i aksjon. Grepet i de isbelagte forbikjøringsfeltene var klart godkjent. På hjemturen i forgårs kveld var det ubrøytet snøslaps i ytterfeltet, etter stormen tidligere på dagen. Jeg ville ikke prøvd dette i motorveifart med de gamle dekkene, men sannelig var ikke grepet godt på dette føret også. Ingen sporing eller vingling å merke. Og framover meldes det om mer skiftende føre. Stabilt ustabilt mao. Med unntak av vinterdekkgrepet 🙂

Nok en dekkhistorie

…har begynt. Jeg fikk som testsjåfør for Nokian lagt på fire nye Hakkapeliitta R på min trofaste vintervogn denne fredagen, til erstatning for de gamle …wait for it… Hakkapeliitta R. Og med produksjonsdato uke 20-2006 var de vel mer som utgamle å regne. Selv om de forøvrig etter 5 vintre på bilen fortsatt hadde godt med mønster igjen, tro det eller ei. Det skal dog sies at det var merkbart bedre å takle de for anledningen(?) nylig ankomne snødrivene i og rundt Trondheim med fersk gummi mot underlaget. Så da gir jeg dekkpåpasserne mine hos Vianor rett i at det nok var på tide å skifte til nytt denne sesongen 🙂

Waiting at Vianor - WP_000993

Flere bilder fra helgens testdriving her.

Öppna burken under vatten, för fasan!!

Den svenske storbyen(!) Östersund var ofte feriemål i min familie på 70-tallet. Foreldre, tanter, onkler, søskenbarn samt undertegnede ble stablet inn i overlessede småbiler med kofferter, telt og soveposer til langt over takgrinda, og ble stablet ut igjen på Storsjön Camping. Som sikkert var full av andre ferielystne trøndere på “langtur”. I dag blir ingen imponert over en tur rett over kjølen, men den gang var dette opplevelsesferier god som noen. Her stiftet man bekjentskap med rariteter som Coca-Cola på aluminiumsboks. Og glass. Som slett ikke var glass likevel. Snåle, disse svenskene.

Den i ettertid mest minnevedige ferieopplevelsen det ene året skjedde imidlertid i det ferien skulle avsluttes. Alle var samlet hjemme hos mine besteforeldre som bød på assortert kveldsmat på gårdskjøkkenet mens de fikk referat om hva vi hadde sett og opplevd. En onkel kom da på at han hadde kjøpt en hermetikkboks med surstrømming på turen. En svensk delikatesse som definitivt måtte prøves mente’n. Og akkurat da passa det veldig godt, mente’n. Et par av de andre voksne var mer usikker, men all tvil ble prompte skjøvet til side. Delikatessen skulle serveres, en hadde jo ikke transportert noe av det beste broderfolket hadde å by på hele veien hjem bare for å gjemme det vekk i et skap!

Og best mens vi satt benket gumlende rundt et koselig bondegårdskjøkkenbord og ante fred og ingen fare, gikk onkelen løs på svenskeboksen med boksåpneren. Han hadde ikke vridd én omdreining en gang før heftige saker og ting skjedde. Først kom en eksplosjonsartet sydende fresing fra boksen, her var det noe som sto under høyt trykk! Ut av boksen sprutet det ut noe jeg i dag minnes som en grønnlig tåke. Han som sto nærmest begivenhetens sentrum bråslapp både boksåpneren og boksen ned på kjøkkenbenken og tok retrett bakover. Et nanosekund deretter var vi omsluttet av den mest forjævlig kvelende stanken noen noensinne har kjent. I neste nanosekud spratt hele familien opp og tok aller raskeste snarvei mot utgangsdøra så fort bena kunne bære en. Selv satt jeg innestengt på den korte bordenden lengst unna døra og husker ikke i dag om jeg spratt over eller under kjøkkenbordet. Tekopper, melkeglass, brunost og morrpølse  skvatt rundt i kaoset. Så ekstremt bråtravelt har ingen hatt det verken før eller senere. Alle albuet seg fram i trengslen ved utgangsdøra uten tanke på andre enn seg selv, og aller først ut sprang mormor som hadde sittet i rullestol de siste tjue år!
Etter hvert som vi fikk igjen pusten ute på tunet, kunne vi se at det ble mer og mer lysegrønt bak kjøkkenvinduene etter som boksen tømte seg for de livsfarlige gassene. Den uheldige delikatessesugne boksåpneren ble rett og slett truet inn igjen for å snarest åpne alt av vinduer for å lufte, samt hente svenskehelvetesfaenskapet ut og grave det ned så langt ute på jordet som mulig – ellers..!!

En stund trodde vi det måtte ha vært noe alvorlig feil med denne hermetikkboksen. Imidlertid kunne min delikatessesugne onkel neste gang vi møttes fortelle at han hadde sjekket opp saken nærmere etterpå, og fått bekreftet at slik skulle en boks surstrømming oppføre seg når den ble åpnet. Med seg på veien fikk han også følgende råd av liksom-gourmetene på andre siden av kjølen; “Öppna burken under vatten, för fasan!”