Skarpt vinterføre

Det hender seg faktisk at en har dager hvor det ikke er grisevær, plussgrader og saltet vei i Trøndelag også. Her i helgen for eksempel, nyvasket bil og sol måtte markeres med en runde rundt Jonsvannet. Det at det var 10-12 minusgrader kaldere der enn i Trondheim sentrum la ingen demper på opplevelsen.. Man har heldigvis varm garasje 🙂  

WP_001266WP_001267

WP_001270

Noen passer på

Her sist torsdag kom jeg sent hjem fra Oslo-opphold, og hadde bilen parkert på Værnes – eller Hell International, som jeg kaller flyplassen. Det hadde snødd en del siden sist jeg var hjemme, og tilfartsveien til E6 var full av snøslaps – antagelig syns noen det er enklere å kjøre på med salt enn å brøyte. I det jeg kom inn i den slake s-kurven som fører inn på hovedveien ble det klart at her var det slippery slopes og at farten kanskje var bittelitt optimistisk ift forholdene, men jeg lot det stå til. Bilen er imidlertid utstyrt med ESP og ABS og hva det nå heter for noe alt sammen, og disse grep i kompaniskap inn i den tro at sjåføren ikke helt hadde peiling på vinterføre. Den kontrollerte skrensen jeg så for meg gjennom svingen ble effektivt overkontrollert. Kanskje like greit?

Ut i distriktet

Det har vært kaldt en periode, men her en natt kom likevel et snødryss så vi fikk se litt hvitt på bakken igjen. I ettermiddag var jeg på en kjøretur i distriktet i lav vintersol, fikk nesten litt påskefølelse. Også veiene var påskelike, og selv E6 var vinterglatt i skyggepartiene. På E6 ut av byen ble jeg liggende bak en trailer. Etter å ha snirklet oss gjennom en rundkjøring jobbet traileren seg opp gjennom girene bortover en slette med 70-sone. Hver gang lastebilen clutchet og giret opp kom et stort hvitt flak av eksos ut langs siden, nesten som en sky av vanndamp å se til. Merkelige greier, før i tiden så en jo ikke trailerne for bare svart dieselrøyk når de ga gass.

Litt utenfor byen manglet det ikke på usaltet vintervei. Veien gikk både oppover og nedover, og flere av svingene var både krappe og feil dosert. Glatt så det også ut til å være, men i fartsgrensehastighet merket jeg ingenting til det. Bilen lå støtt og stødig på veien, hadde nær sagt som vanlig. I utgangspunktet hadde det egentlig vært deilig om det ikke ble noe mer vinterlig og snørikt enn dette, men i forhold til å få kjørt dekkene på vanskelige vinterforhold er det kanskje en annen sak. Vi får se hva som skjer 🙂

Salt vinter

Så langt har ikke vinterdekkene fått prøvd seg noe særlig på snøføre. Det er bare veier i og rundt Trondheim, og de dagene det var fullt snøkaos i jula kjørte undertegnede leiebil i Spania. På sommerdekk…

Is er det heller ikke mye av, Mesta har en såkalt “svartvei”-strategi på alle større veier i og rundt byen, dvs de saltes. Til gangs. Selv småveiene er relativt tørre og uten speilblank is som det ofte pleier å være på denne tiden av året. Av og til finner man et polert område i en rundkjøring, men det er ikke store utfordringen å passere uten at det blir sleng på bilen. Nåvel, det skal sies at dekkene er stillegående og behagelige på bar asfalt. 🙂

Garantien fungerte

Noen uker før jul var jeg ute og kjørte og merket en rar lyd når jeg bremset. Jeg merket imidlertid ikke noe på bilen og tenkte jeg fikk sjekke nærmere når jeg var hjemme igjen. Etter litt tid registrerte jeg en flapp-flapp lyd fra høyresiden foran, og ganske riktig – helt flatt forhjul. Jeg hadde fortsatt ikke kjent noe på bilen, og siden dekktrykksensoren heller ikke varslet som den skulle aner jeg ikke hvor lenge jeg kan ha rullet rundt i byen på flatt dekk.

Status ble gjort opp på Vianor neste morgen, felgen hadde berga men dekket var for felgkjørt til å berges. Da var det veldig kjekt å trekke opp garantikortet fra Nokian, som jeg faktisk hadde registrert bare få dager før. Nytt dekk ble lagt på, og etter kort tid var jeg nok en gang ute og rullet med luft i alle hjula.

Stabilt ustabilt

…vinterføre på denne tiden i Trøndelag, som normalt. Og Nokian Hakkapeliitta R har dermed nå rullet noen mil på veldig variert underlag. Fordelen med piggfritt er at en slipper å være überforsiktig som en må med piggdekk før piggene har “satt” seg, så kjørestilen har også vært litt variert. Har pga et par uker med noen arbeidsdager i Oslo kjørt strekningen Trondheim-Værnes en god time før de første saltbilene trer i aksjon. Grepet i de isbelagte forbikjøringsfeltene var klart godkjent. På hjemturen i forgårs kveld var det ubrøytet snøslaps i ytterfeltet, etter stormen tidligere på dagen. Jeg ville ikke prøvd dette i motorveifart med de gamle dekkene, men sannelig var ikke grepet godt på dette føret også. Ingen sporing eller vingling å merke. Og framover meldes det om mer skiftende føre. Stabilt ustabilt mao. Med unntak av vinterdekkgrepet 🙂

Nok en dekkhistorie

…har begynt. Jeg fikk som testsjåfør for Nokian lagt på fire nye Hakkapeliitta R på min trofaste vintervogn denne fredagen, til erstatning for de gamle …wait for it… Hakkapeliitta R. Og med produksjonsdato uke 20-2006 var de vel mer som utgamle å regne. Selv om de forøvrig etter 5 vintre på bilen fortsatt hadde godt med mønster igjen, tro det eller ei. Det skal dog sies at det var merkbart bedre å takle de for anledningen(?) nylig ankomne snødrivene i og rundt Trondheim med fersk gummi mot underlaget. Så da gir jeg dekkpåpasserne mine hos Vianor rett i at det nok var på tide å skifte til nytt denne sesongen 🙂

Waiting at Vianor - WP_000993

Flere bilder fra helgens testdriving her.