Panasonic Lumix GX1 – Quo Vadis?

Det har blitt noen eksponeringer med min trusty Panasonic GX1 siden den kom under juletreet i 2011, og med det også noen erfaringer. Jeg satset på at det skulle bli et hverdagskamera, det som alltid var for hånden når min 35 mm fullformat speilrefleks Canon 5DmkII er for svært og tungt og drasse på. GX1wFD-ba66ed9f2_b
Det jeg fort måtte erkjenne, var at å kun bruke LCD-skjermen bak for å kontrollere utsnitt og eksponering ikke var helt optimalt ved utendørs photoshoots. En ser bare en svart skjerm rett og slett. Spesielt vanskelig ble det når jeg skulle stille fokus manuelt på mine ikke-Panasonic objektiver, som f.eks Canon FD eller Canon EF via adapter.

Faktisk var det så lite tilfredsstillende at jeg gikk til innkjøp av en egen søker som settes i blitzskoen til kameraet, Panasonic DMW-LVF2. Denne gjør jobben helt greit, er vippbar med justerbar dioptri og gir nok skjerming fra sollys til at man kan fotografere utendørs. Ulempen er derimot at kameraet blir vesentlig større, det går ikke ned i en lomme eller liten fotoveske uten trøbbel. I tillegg er det en ikke uvesentlig merkostnad, OG du kan ikke bruke ekstern blitz samtidig.

Jeg har som sagt brukt kameraet mye. Det tar utmerkede bilder, eksponeringene er stort sett stødige og autofokusen på pancake-zoomen GX14-42 jeg kjøpte med er knallstø. Dette objektivet har lysstyrke 3.5-5.6 og er ikke noen vinner når dagslyset er borte. Selv om kameraet kan presse ISO teknisk til 12800 er ikke ISO over 800 noe å satse på.
Det som har irritert meg aller mest med kameraet er nok at det er alt for lett å komme borti en av de utstående knappene på “hjulet” under tommelgrepet bak. Det er ikke få bildeserier som har blitt helt ødelagt fordi jeg uforvarende har endret ISO, hvitbalanse eller AF-innstillingene i det jeg plukket opp kameraet. Hvis knappene hadde ligget plant med bakplaten slik som de andre under tommelgrepet tror jeg kameraet har vært betraktelig mer brukervennlig. Til tider har dette irritert meg såpass at jeg har vært på nippet til bare å legge det ut på Finn.no.

GX1wFD-b8b30daa_bJeg reiser en god del gjennom jobben, men prøver å reise lett. Da blir ofte kameraet ikke med, det tar akkurat litt for stor plass. I tilegg er mobilkameraene blitt så mye bedre på de to årene som har gått siden jeg kjøpte kameraet, slik at mobilen er nå blitt reisekameraet i praksis med mindre jeg vet at jeg trenger topp bildekvalitet.

Det jeg nå etterhvert også ser er at 5DmkII’en tas med oftere på photoshoots enn før, selv der hvor det ikke er noe om å gjøre med tungt og omfangsrikt utstyr. Jeg har større kreativ kontroll på 5DmkII’en i de aller fleste situasjoner. Og når det kommer til dårlig opplyste innendørsshoots og når mørket faller på, kommer GX1 til kort i forhold.

Jeg tar dermed litt mindre bilder enn før med kameraet, det har fått sterkere konkurranse fra mobilkameraet når det kommer til det jeg kaller “knipsebilder” – altså slike som en gjerne laster rett opp på Facebook hvor det er motivet/situasjonen som er viktig og ikke kvaliteten. I tillegg har jeg falt tilbake på mitt eminente 5DmkII oftere enn før – rett og slett for at det tar bedre bilder, og jeg trenger ikke irritere meg over at innstillingene jeg setter forandrer seg hver gang jeg plukker opp kameraet. Dog er det fortsatt som oftest med i bilen når jeg stikker ut på tur – der tar det ikke så stor plass uansett, og en vet jo aldri hvilke motiver som kan dukke opp.

Men nå har jo Panasonic sluppet GX7….

 

Egojulenissen

Egojulenissen har vært en likandes kar i mange år, og sannelig slo’n ikke til i år også. I år handler det også om foto, denne gang en makker til 5DmkII’en når undertegnede er på tur eller utfart hvor full format blir for tungt, omfangsrikt eller flashy å bruke. Ref konserter med fotoforbud, men hvor en likevel får med seg små kompaktkameraer inn. Egonissen valgte Panasonic Lumix GX1 og x14-42mm fra det såkalte micro four thirds systemet. Egonissen har stor tro på dette systemet, men etter det høyst interessante første-minikameraet fra Panasonic gikk de liksom i helt feil retning ut fra hva som var mine behov. Med GX1 har de rettet opp i dette, og jeg er skikkelig spent på hvor godt denne lille saken presterer opp mot 5DmkII’en. Det tegner til å bli enda flere fotosafarier i 2012! 🙂

 

Link til oppdatert vareopptelling

 

En liten nedtur?

Man er fotonerd må vite, og som sådan har man i over 30 år ønsket seg et kamera med speilreflekskvaliteter men med en størrelse og vekt som gjør at det er mulig å ha med seg i lomma til hverdags. Min fullformats Canon 5DmkII er så klart førstevalg ved planlagte photoshoots, men den er en smule romstor til daglig medfølging på jobb, partys osv.

Så langt er behovet dekket av diverse digitalkompakter, nå senest Canon G10. Men det var dette med ønsket om veldig kompakte speilreflekser da. Tiden jobber for en sies det, og heller ikke i fotobransjen er det stillstand på produktutviklingsfronten.

Så langt har den nye micro four thirds standarden virket lovende, et digitalt speilløst “speilrefleks”-system. Undertegnede har sittet på gjerdet et par år, men Panasonic GF1 har mer enn én gang vært kun ett klikk unna å havne i en nettbutikks handlekurv og videre inn i mitt eie. Etterhvert som tiden har gått, har jeg valgt å vente på neste og oppdaterte versjon av GF1. Den har latt vente på seg, men denne uken kom omsider første nytt om GF2. Som ventet hadde formfaktoren krympet noe ift forgjengeren, full HD video støttes, og…. men i alle? Hvor ble det av programvelgerhjulet, knappene for kjapp endring av ISO, drive mode, AEL og DOF preview??

For å spare plass har man altså ofret det som vanligvis kjennetegner semiproffe kamera, innstillingshjul og flust med funksjonsknapper. Dette aksesseres nå gjennom et tilpasset brukergrensesnitt på touchscreen LCD-skjermen bak på kameraet. Og her ligger også bakgrunnen for nedturen. Så gjenstår det å finne ut om nedtursfølelsen ligger i at GF1-oppfølgeren nå framstår mer som et mobiltelefon-ish kamera for massene mer enn for vante fotografer, eller om det er grunn til å være skuffet pga at endringene har redusert bruksopplevelsen.

Hva valg av kamera forteller om eieren…

Jeg oppdaget nylig at fotografen Gordon Lewis har blogget en post kalt “What Your Choice of Camera Says About You” på sin Shutterfinger blog. Med tanke på hvor fort slike diskusjoner blir virale i diverse fotografforum leste jeg videre med bange anelser. En skal ikke åpne munnen mye om slike ting før fatwaer, bannbuller og dess like flagrer om ørene på den uheldige gapatrosten. Like fullt, dette var humoristisk nok til å deles 🙂

Lewis beskriver kort litt om hvert merke. Nikon og Canon eiere beskrives helt likt, bare at de avogtil ønsker å bytte til det andre merket. Sony-eiere er de som kjenner Sonys forbrukerelektronikkprodukter og som stoler blindt på det som står i brosjyrer. Ellers tror de også på astrologi, UFOer og påskeharen.

Pentax-eiere får på pukkelen for å kjøpe knalldyre kamerahus, for så å sette på det et steinaldergammelt objektiv de har kommet over på loppmarked. De som eier Olympus er venneløse folk som drikker koreansk øl, kjøper undertøy fra Peru og franske biler. Leica-eiere jakter på status, og er enten griserike eller bor i kjelleren til mamma eller er ett objektivkjøp unna skilsmisse. Og sånn kommenteres et par -tre merker til.

Og, som vanlig – det er noen gullkorn i kommentarfeltet her også,,,

Bloggposten: What Your Choice of Camera Says About You