Lutefisk – en 180 graders snuoperasjon

Min oldefar Elias Peder var glad i lutefisk. I følge ham var lutefisk den beste fisken som svømte i sjøen.

Selv har jeg nok vært i den helt andre enden av skalaen. I en halv mannsalder og vel så det. Mine første minner av denne såkalte juledelikatessen var at magen knøt seg aldeles. At noen kunne finne på å spise slike illeluktende og dissende geleklumper med lite annen substans enn fiskestykkenes skinn og bein gikk over min begripels.

Oppgjennom voksne år har man ujevnt tilbakevendende blitt utsatt for diverse lutefisklagspåvirkning i juletider. Sjelden med særlig hell. Hadde man flaks holdt tilbehøret og poteten den verste gnagsulten unna inntil akevitten slo inn. Og da spilte forsåvidt ikke resten noen rolle lenger.

De siste par årene derimot har dette endret seg. Lutefisken er blitt spiselig. Om det er ganen eller smaksløkene eller begge deler som har bråmodnet i godt voksen alder skal ikke sies. Men faktum er at to lutefisklag med kolleger og venner ble avviklet før jul i år, og alt smakte fortreffelig. Julen ble feiret i Spania med den utflyttede seniorgenerasjonen i år, og tredje juledag etter to foregående juleselskap med henholdvis ribbe og pinnekjøtt var det igjen tid for lutefiskmiddag. Etter et utrolig velsmakende og høytidsdstemt måltid måtte jeg reflektere litt. Julens meny hadde lutefiskbrakt stigning i programmet, og min tidligere julemiddagsnemesis – lutefisken –  var, i alle fall der og da, min favorittjulemat.

Så jeg sier vel som oldefar; Lutefisk er den beste fisken som svømmer i sjøen!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s