Denne her for eksempel, MÅ jo bare testes på 20D’en som bare ligger og slenger likevel

Buy the The Dreamy Diana Lens at the Photojojo Store!

Dette var lenge før barnerommene ble fylt med kommunikasjonsteknologi som langt overstiger behovet for en sambandssentral for NASA, og bortsett fra en mono kassettspiller som ikke greide dra teipen jevnt over lydhodet de første og siste to minuttene av kassetten var det ikke stort å finne på. Men jeg kunne lese! Og det skal de ha, slekta – de hadde fått med seg at poden ble veldig glad for lesestoff til jul. Det være seg bøker, julehefter eller Donaldblader. Derfor var det helst lesing det ble tydd til om en ble sengeliggende.

Det ble konsumert en del bøker på det viset der, da det var kul umulig å få sovet noe med alle ørebetennelsesvondt’ene. Når en av foreldrene kom innom på natten for å sjekke og fant arvingen fortsatt våken og lesende, fikk man etter hvert beskjed om at NÅ var det seint, lyset skulle være av og jeg måtte prøve å få sovet litt så man ble fortere frisk. Da var det bare å snakke de etter munnen, slå av lyset og fortsette lesingen under dyna med lommelykt.

Når alle barnebøkene man fikk til jul var gjennomlest var det å gå på jakt etter noe lesbart i foreldrebokhyllene. Her ble jeg tidlig introdusert for Kjell Aukrusts fantastiske persongalleri og utrolig godt fortalte historier fra Alvdal og Italia. For ikke å snakke om de fantastiske kunstverkene av noen tegninger han illustrerte historiene sine med. “Je og’n Solan” anbefales på det aller varmeste!

Jeg har antagelig hatt en hang og forkjærlighet for både tegning, raske transportmidler og Italia helt siden den gang. Både tegneaktiviteten og den senere råkjøringen hører nå fortiden til, og pr i dag har påvirkningen fra den gang kanskje ikke andre utslag enn at jeg bistår italienske bønder med å få avsetning på vin-, oliven- tomat- og pastaproduktene sine, men likefullt. 

Min far abonnerte også på “Det Beste” (Reader’s Digest), en månedlig utgivelse jeg leste med stor interesse. Han var også i en periode med i en bokklubb de drev. Etter hva jeg kan skjønne lagde de utdrag av klassikere og samlet flere av disse under en perm. Hver bok inneholdt derfor godt redigerte utdrag fra opptil tre - fire gode bøker. Det er uvisst om smågutter er noe smale i seleksjonen, men jeg fikk iallfall i ganske ung alder oversikt over andre verdenskrigshendelser både i Tobruk, El Alamein, Treblinka og Leningrad. Spekteret ble heldigvis noe utvidet etterhvert mener jeg å huske.

Ørebetennelse og til dels influensa har altså mye av skylden for at jeg ble en skikkelig lesehest. Mye lesing i ung alder ga meg mye positivt, både ordforråd, rettskrivingssans og masse nyttig og unyttig allmenkunnskap som jeg har hatt særs mye glede av i diverse kryssord, quiz’er, kunnskapsspill, scrabble, wordfeud og annet oppgjennom livet. Så, aldri så galt at det ikke er godt for noe!

 Spania ja. Det er ikke mye som minner om jul ute. Heldigvis. For tiden har vi de varmeste dagene i desember, og solbrentheten er allerede på gang. Snø og is kan andre kose seg med, jeg foretrekker shortsføre Siste uka før jul ble for øvrig en test på hvordan det vil være å ha fjernaksesskontor med spansk adresse. I utgangspunktet var det tanken å ha helt fri, men det ballet på seg med møter og ting som måtte gjøres – så jobb-pc’en fikk være med på tur. Da den første dagens første time med videomøte hadde hatt 4-5 brudd og nedkobling pga ustabilt internett, begynte jeg å ane uråd. Heldigvis tok det seg opp og bortsett fra dag én fungerte dette relativt greit. Kjekt å vite om en gjør alvor av tanken om å bli klimaflyktning i nær framtid selv.

Etter alt å dømme ser jeg antagelig ut som en fastboende allerede, for en eller annen har stoppet meg og bedt om veiforklaring hver gang jeg har vært utenfor døren. Å ligne på Hank von Helvete ser altså ut til å inngi ekstra tillit etter pågangen å dømme. Hvem skulle trodd det? Tillitsærklæringen ble toppet da jeg var ute og ruslet tur med Spanianissen i går. Fire eldre senoritas stoppet oss på gaten og spurte oss om ett eller annet på klingende spansk. Inni der et sted oppfattet jeg et par ord jeg kjente til, og kunne smilende nikke og peke de i riktig retning av fyret i Albir, eller “el Faro de Albir”. De kaklet overbegeistret mange slags takk og sjokket videre. Forøvrig stirret det kjødelige opphav, som nå overvintrer her nede på tredje året, storøyd på meg mens han lurte svært på hva VI hadde snakket om?

 Så langt har årets lille jule gått med på å pakke inn et par gaver til oppsitterne som besøkes, rusle litt rundt og se på severdighetene, bistå turister med veiforklaringer samt øke kroppens lagerbeholdning av b- og d-vitaminer. Igjen. Den lagerbeholdningen vil forhåpentligvis øke ytterligere noen dager til før en returnerer til slapsødet og kuldegradene. Gløgg etter dansk oppskrift vet jeg ikke om det er mulig å oppdrive, men må innrømme at det frister mer med iskalde b- vitaminer enn varm gløgg.

 Ha en riktig fin lille jule der ute! Feliz navidad!

Imidlertid måtte jeg i dag strippe sko og belte, samt gå to ganger ekstra gjennom røntgenbøylen pga at jeg visstnok gikk for nære den ene siden på vei gjennom. Når jeg da står der med sko og belte sammen med pc-veske, pc’er, pose med x ant < 100 ml flasker m div toalettartikler ser jeg at også kofferten er blitt gjenstand for ekstra interesse. Og her kommer det rare, sikkerhetsvakten var etter hva jeg nå i ettertid forstår svensk, og jeg skjønte plutselig ikke svensk!!? Han pekte på kofferten og ville tydeligvis ett eller annet, men det var komplett uforståelig å skjønne. Jeg forsto faktisk ikke engelsk med svensk aksent en gang!!? Etter masse gestikulering og spørrende oppsyn kom det en norsktalende kollega, eller tolk, til – så vi fikk da åpnet den og sjekket ut innholdet til slutt.

Heldigvis forsvant lidelsen ganske raskt slik at jeg fikk bestilt meg mat hos de svensktalende på O’Learys litt lenger inne på flyplassen.
Rare greier ass… hvor livaktige drømmer en kan ha når en dupper av i påvente av at flyet blir klart for boarding.

En av de mange interessante tingene han presenterte var fra en bok om innovasjon forfattet av CEO ved Stanford Research Institute (SRI). De hadde gjennom å analysere hundrevis av suksessprosjekter sett på om en kunne utlede en formel for suksess ved å gruppere suksesskriterier som gikk igjen. Og, det kunne man!

Formelen for suksess i et innovasjonsprosjekt er i hht SRI som følger:

Suksess =
Behov x
Verdi x
Ildsjel x
Team x
Forankring

Innsatsfaktorene gis en verdi mellom 0-100% (0,0-1,0) og multipliseres med hverandre. Jeg vil nå gjengi litt fritt etter husken hva en må tenke på ift å gi innsatsfaktorene verdi, så kommer jeg tilbake til best practise ift bruk av suksessformelen på slutten av bloggposten.

Innsatsfaktoren “Behov” går på å ha sørget for å sette seg inn i og forstå kundens reelle behov, slik at dette direkte gjenspeiles i løsningen. Ta også hensyn til at det er den riktige kunden du prøver å forstå. Alle er ikke kunden din – spiss utfallsrommet før du setter deg inn i disses behov.

Innsatsfaktoren “Verdi” defineres som oppfyllelse av behov minus heft (eks reklamasjoner, ussel kvalitet, irritasjon, uklar prising osv osv).

Innsatsfaktoren “Ildsjel” går på at prosjektet har ressurser av personlighetstypen “De som får ting til å skje”. For ordens skyld, de to andre personlighetstypene som ble nevnt var “De som ser på at ting skjer”, og “De som lurer på hva som skjedde”. Skihopperen Bokløv (innførte V-stilen) og polarhelten Amundsen kan være eksempler på førstnevnte.

Innsatsfaktorene “Team” og “Forankring” avdekker om man har nok kompetente ressurser til å gjøre jobben, samt om prosjektet har sponsorer som gir prosjektet de nødvendige linjemessige avklaringer, beslutninger og finansiering.

Så kan vi se på hvordan modellen fungerer i praktisk bruk, Setter man inn 50% som verdi for hver av innsatsfaktorene får man en så lav suksessrate som 3%. TRE prosent!! Halvveis innsats hjelper altså ikke på. 80% innsats på alle innsatsfaktorene gir sukesessrate på 33%, noe som iflg forskningsresultatene regnes som en slags normalverdi. En bør altså ikke gå mye noe under dette nivået om prosjektet skal kunne ha en rimelig sannsynlighet for suksess. Det skal med andre ord veldig høye verdier til på alle innsatsfaktorene bare for å kunne gi en normalverdi for suksesssannsynlighet. Verd å merke seg.

I forhold til bevisstgjøring om hva som kan påvirke suksess og forhold en prosjektleder kan påvirke, er dette et verktøy som etter mitt skjønn er vel verd å ha med i verktøykassen.

Oppdatert: Sjur om innovasjonssuksesskriteriene (video).

Sjur om innovasjonsfundamentene from Espen on Vimeo.

.