…how far is one guy willing to go to get a hit song on the radio?

Rockeartisten Toggo Ultrarock har gitt seg selv ett år på å få en hit med en av sine sanger på radio i USA. Underveis vil han blogge hver dag om hva han gjør av bestrebelser for å få dette til. Et særdeles spennende prosjekt, som jeg oppfordrer alle til å følge med på. RSS bloggen hans, og stay cool!

Denne blogg har til orientering vært i sympatistreik med Wikipediastreiken mot SOPA/PIPA i hele dag. We shall overcome…!!

Denne her for eksempel, MÅ jo bare testes på 20D’en som bare ligger og slenger likevel

Buy the The Dreamy Diana Lens at the Photojojo Store!

Selv har jeg nok vært i den helt andre enden av skalaen. I en halv mannsalder og vel så det. Mine første minner av denne såkalte juledelikatessen var at magen knøt seg aldeles. At noen kunne finne på å spise slike illeluktende og dissende geleklumper med lite annen substans enn fiskestykkenes skinn og bein gikk over min begripels.

Oppgjennom voksne år har man ujevnt tilbakevendende blitt utsatt for diverse lutefisklagspåvirkning i juletider. Sjelden med særlig hell. Hadde man flaks holdt tilbehøret og poteten den verste gnagsulten unna inntil akevitten slo inn. Og da spilte forsåvidt ikke resten noen rolle lenger.

De siste par årene derimot har dette endret seg. Lutefisken er blitt spiselig. Om det er ganen eller smaksløkene eller begge deler som har bråmodnet i godt voksen alder skal ikke sies. Men faktum er at to lutefisklag med kolleger og venner ble avviklet før jul i år, og alt smakte fortreffelig. Julen ble feiret i Spania med den utflyttede seniorgenerasjonen i år, og tredje juledag etter to foregående juleselskap med henholdvis ribbe og pinnekjøtt var det igjen tid for lutefiskmiddag. Etter et utrolig velsmakende og høytidsdstemt måltid måtte jeg reflektere litt. Julens meny hadde brakt stigning i programmet, og min tidligere julemiddagsnemesis – lutefisken -  var, i alle fall der og da, min favorittjulemat.

Så jeg sier vel som oldefar; Lutefisk er den beste fisken som svømmer i sjøen

Dette var lenge før barnerommene ble fylt med kommunikasjonsteknologi som langt overstiger behovet for en sambandssentral for NASA, og bortsett fra en mono kassettspiller som ikke greide dra teipen jevnt over lydhodet de første og siste to minuttene av kassetten var det ikke stort å finne på. Men jeg kunne lese! Og det skal de ha, slekta – de hadde fått med seg at poden ble veldig glad for lesestoff til jul. Det være seg bøker, julehefter eller Donaldblader. Derfor var det helst lesing det ble tydd til om en ble sengeliggende.

Det ble konsumert en del bøker på det viset der, da det var kul umulig å få sovet noe med alle ørebetennelsesvondt’ene. Når en av foreldrene kom innom på natten for å sjekke og fant arvingen fortsatt våken og lesende, fikk man etter hvert beskjed om at NÅ var det seint, lyset skulle være av og jeg måtte prøve å få sovet litt så man ble fortere frisk. Da var det bare å snakke de etter munnen, slå av lyset og fortsette lesingen under dyna med lommelykt.

Når alle barnebøkene man fikk til jul var gjennomlest var det å gå på jakt etter noe lesbart i foreldrebokhyllene. Her ble jeg tidlig introdusert for Kjell Aukrusts fantastiske persongalleri og utrolig godt fortalte historier fra Alvdal og Italia. For ikke å snakke om de fantastiske kunstverkene av noen tegninger han illustrerte historiene sine med. “Je og’n Solan” anbefales på det aller varmeste!

Jeg har antagelig hatt en hang og forkjærlighet for både tegning, raske transportmidler og Italia helt siden den gang. Både tegneaktiviteten og den senere råkjøringen hører nå fortiden til, og pr i dag har påvirkningen fra den gang kanskje ikke andre utslag enn at jeg bistår italienske bønder med å få avsetning på vin-, oliven- tomat- og pastaproduktene sine, men likefullt. 

Min far abonnerte også på “Det Beste” (Reader’s Digest), en månedlig utgivelse jeg leste med stor interesse. Han var også i en periode med i en bokklubb de drev. Etter hva jeg kan skjønne lagde de utdrag av klassikere og samlet flere av disse under en perm. Hver bok inneholdt derfor godt redigerte utdrag fra opptil tre - fire gode bøker. Det er uvisst om smågutter er noe smale i seleksjonen, men jeg fikk iallfall i ganske ung alder oversikt over andre verdenskrigshendelser både i Tobruk, El Alamein, Treblinka og Leningrad. Spekteret ble heldigvis noe utvidet etterhvert mener jeg å huske.

Ørebetennelse og til dels influensa har altså mye av skylden for at jeg ble en skikkelig lesehest. Mye lesing i ung alder ga meg mye positivt, både ordforråd, rettskrivingssans og masse nyttig og unyttig allmenkunnskap som jeg har hatt særs mye glede av i diverse kryssord, quiz’er, kunnskapsspill, scrabble, wordfeud og annet oppgjennom livet. Så, aldri så galt at det ikke er godt for noe!

 Spania ja. Det er ikke mye som minner om jul ute. Heldigvis. For tiden har vi de varmeste dagene i desember, og solbrentheten er allerede på gang. Snø og is kan andre kose seg med, jeg foretrekker shortsføre Siste uka før jul ble for øvrig en test på hvordan det vil være å ha fjernaksesskontor med spansk adresse. I utgangspunktet var det tanken å ha helt fri, men det ballet på seg med møter og ting som måtte gjøres – så jobb-pc’en fikk være med på tur. Da den første dagens første time med videomøte hadde hatt 4-5 brudd og nedkobling pga ustabilt internett, begynte jeg å ane uråd. Heldigvis tok det seg opp og bortsett fra dag én fungerte dette relativt greit. Kjekt å vite om en gjør alvor av tanken om å bli klimaflyktning i nær framtid selv.

Etter alt å dømme ser jeg antagelig ut som en fastboende allerede, for en eller annen har stoppet meg og bedt om veiforklaring hver gang jeg har vært utenfor døren. Å ligne på Hank von Helvete ser altså ut til å inngi ekstra tillit etter pågangen å dømme. Hvem skulle trodd det? Tillitsærklæringen ble toppet da jeg var ute og ruslet tur med Spanianissen i går. Fire eldre senoritas stoppet oss på gaten og spurte oss om ett eller annet på klingende spansk. Inni der et sted oppfattet jeg et par ord jeg kjente til, og kunne smilende nikke og peke de i riktig retning av fyret i Albir, eller “el Faro de Albir”. De kaklet overbegeistret mange slags takk og sjokket videre. Forøvrig stirret det kjødelige opphav, som nå overvintrer her nede på tredje året, storøyd på meg mens han lurte svært på hva VI hadde snakket om?

 Så langt har årets lille jule gått med på å pakke inn et par gaver til oppsitterne som besøkes, rusle litt rundt og se på severdighetene, bistå turister med veiforklaringer samt øke kroppens lagerbeholdning av b- og d-vitaminer. Igjen. Den lagerbeholdningen vil forhåpentligvis øke ytterligere noen dager til før en returnerer til slapsødet og kuldegradene. Gløgg etter dansk oppskrift vet jeg ikke om det er mulig å oppdrive, men må innrømme at det frister mer med iskalde b- vitaminer enn varm gløgg.

 Ha en riktig fin lille jule der ute! Feliz navidad!