Man er fotonerd må vite, og som sådan har man i over 30 år ønsket seg et kamera med speilreflekskvaliteter men med en størrelse og vekt som gjør at det er mulig å ha med seg i lomma til hverdags. Min fullformats Canon 5DmkII er så klart førstevalg ved planlagte photoshoots, men den er en smule romstor til daglig medfølging på jobb, partys osv.

Så langt er behovet dekket av diverse digitalkompakter, nå senest Canon G10. Men det var dette med ønsket om veldig kompakte speilreflekser da. Tiden jobber for en sies det, og heller ikke i fotobransjen er det stillstand på produktutviklingsfronten.

Så langt har den nye micro four thirds standarden virket lovende, et digitalt speilløst “speilrefleks”-system. Undertegnede har sittet på gjerdet et par år, men Panasonic GF1 har mer enn én gang vært kun ett klikk unna å havne i en nettbutikks handlekurv og videre inn i mitt eie. Etterhvert som tiden har gått, har jeg valgt å vente på neste og oppdaterte versjon av GF1. Den har latt vente på seg, men denne uken kom omsider første nytt om GF2. Som ventet hadde formfaktoren krympet noe ift forgjengeren, full HD video støttes, og…. men i alle? Hvor ble det av programvelgerhjulet, knappene for kjapp endring av ISO, drive mode, AEL og DOF preview??

For å spare plass har man altså ofret det som vanligvis kjennetegner semiproffe kamera, innstillingshjul og flust med funksjonsknapper. Dette aksesseres nå gjennom et tilpasset brukergrensesnitt på touchscreen LCD-skjermen bak på kameraet. Og her ligger også bakgrunnen for nedturen. Så gjenstår det å finne ut om nedtursfølelsen ligger i at GF1-oppfølgeren nå framstår mer som et mobiltelefon-ish kamera for massene mer enn for vante fotografer, eller om det er grunn til å være skuffet pga at endringene har redusert bruksopplevelsen.